Jærhøns - siste rest av de norske landhønsene?

Artikkelen nedenfor er sendt oss fra Arne. Han ber meg også nevne at mye er hentet fra professor Nils Kolstads artikkel "Jærhøns" i Jord og Gjerning, årbok for Norsk Landbruksmuseum 1989. Arne sier også han vil anbefale alle interesserte å lese Kolstads artikkel. - Tormod( Fuglepraten.no)

-----------

Av Arne W. Isachsen

Jærhøns er vår eneste norske hønserase og stammer fra den norske landhønstypen, slik den var før man begynte å importere hønseraser fra utlandet rundt 1850.

Gamle norske landhøns.

Bildet er tatt i Østerdalen omkring år 1900 av amtsagronom Johan Teige. Bildet er gjengitt etter Jord & Gjerning 1989.

Hva mener vi med "landraser" og "landhøns"?

I fjørfelitteraturen støter vi, rett som det er, på begrepet "landhøns" og flere steder kan vi lese om "landrasetyper", men vi tenker vel egentlig ikke så mye over hva begrepene innebærer. Et navn som "Danske Landhøns" er i vanlig bruk, men hva er det egentlig som skiller land høns fra andre typer eller raser?

Kort sagt kan vi si at en landrase, er en rase som har oppstått i, eller over lang tid blitt tilpassa de særlige vilkåra i et område, som f. eks. fjordingen eller telemarkskua. Disse vilkåra omfatter bl. a. klima, jordsmonn og vegetasjon, driftsform og sjukdommer. Bare produksjonsdyr i landbruket pleier å regnes som landraser.

Landraser er oftest nøysomme, fruktbare og herdige, med god motstandskraft mot sjukdommer. De er gjerne svært variable i farge og andre ytre detaljer, og har i stor grad sine naturlige instinkter intakt, bl.a. gode moregenskaper.

Det er langt fra tilfeldig at interessen for landrasene har økt nettopp de siste åra, parallelt med interessen for økologiske spørsmål. Landrasedyr passer ofte som hånd i hanske til et småskalalandbruk med økologisk retning. Ved hold av landraser legges vanligvis vekten på bevaring av den opprinnelige typen og i større grad på bruksegenskapene enn på detaljer i eksteriøret.

Landhønsene i Norden

Landhønsene var enerådende og utbredt over hele det nordiske området, fram til de impor terte rasene tok over ved begynnelsen av 1900-tallet. Da ble de gamle stedegne typene raskt fortrengt eller oppblandet med de nye rasene. Likevel kan en i dag finne rester av de gamle landhønsene i alle de nordiske landene. Men det dreier seg stort sett om små populasjoner, som ikke lenger brukes produk sjonsmessig i landbruket. Mange av dem står i akutt fare for å forsvinne for alltid.

Landraser er ikke noe spesielt for de nordiske landene. Overalt i verden fin nes det nå, eller har tidligere eksistert lokale husdyrraser, tilpasset klima og andre stedlige forhold. Om disse dyrene flyttes til et sted med andre vilkår, vil ikke lenger tilpassningen stemme og vi kan i verste fall oppnå en direkte mistilpasning. Det vil altså være totalt misforstått å flytte lokale landhøns fra f.eks. Nord-Afrika til Norge, og tro at de fortsatt skulle være herdige, fruktbare og motstands dyktige mot sykdommene de møter i sitt nye miljø.

I tillegg er de nordiske landhønstypene i utgangspunktet tilpassa det vi kan kalle et naturlig hønsehold, hvor dyra får utfolde sin artstypiske adferd. Ved moderat bruk av drivende fôr og ved å stille rimelig krav til ytelse, herdighet og motstandskraft mot sjukdom, fungerer landhønsa optimalt og ville sannsynligvis fungere langt dårligere om de ble satt inn i det høyeffektive industrihønseholdet. I de moderne fjørfefabrikkene presses dyra, ved hjelp av fôret, lysprogrammer og kontrollert temperatur, til å yte maksimalt, fra de legger sitt første egg til de utslitt sjaltes ut et år seinere. Dette oppnås gjennom at de holdes i en slags hormonell alarmberdeskap, slik at en unngår at de begynner på den naturlige prosessen som fører til en hvilepause med myting og stopp i egglegginga. De store multinasjonelle avlsselskapene har investert store summer for å komme fram til høner som ikke reagerer naturlig på de unaturlige forholdene de utsettes for!

Litt om hønseholdet i gammal tid

I 1831 hadde ennå ikke importrasene fått noen betydning i Norge: Overlærer Jacob Sverdrup skriver f.eks i "De almindeligste Huusfugles Røgt og Pleie", følgende om høns: De sorte, rødgule og askegrå høns ansees som de varigste og de legger også flest egg. De mørkfargede høns er heller ikke så etterstrebet av hauken som de lysfargede. Men de siste har det lyseste kjøtt. Til 10-12 høner trengs én hane, som helst bare bør brukes i sitt annet år og derpå slaktes. Hønene kan derimot legge egg 3-4 år for til slutt å brukes til suppe. En høne bør i det minste legge 100 til 120 egg i året. Man kan især være sikker på det om man en gang i blant fôrer den med ristet bygg. Vil man ha egg av sine høns om vinteren, må man holde dem i et rom som holder 6 til 10°R (7-12°C). Større varme tåler de ikke, og det må sørges for tilgang av frisk luft."

Tverrstripet jærhøns.

Men på attenhundretallet var interessen i landbrukskretser liten for fjørfeskjøtsel som næring; hønsene er knapt nevnt i tidsskriftene og på landbruksmøtene ble de ikke diskutert. Denne mangelen på vilje og evne til å gjøre noe ut av fjørfeholdet, er nok den aller viktigste grunnen til at krefter utenfor landbruket nå etterhvert ble førende. "Det var embeds og bestillingsmenn og næringsdrivende i og omkring Christiania og andre byer som gikk foran. Enkelte gårdbrukere i nærheten av byene kom selvsagt med, men de spilte lenge en passiv rolle." (P. Borgedal: "Norges jordbruk i nyere tid" 1967)

20. juni 1884 ble det sendt ut innbydelse til dannelse av "Foreningen for Fjerkræavlens Fremme i Norge". Av de atten som hadde undertegnet innbydelsen, var det, betegnende nok, bare tre som hadde noen tilknytning til landbruket; direktøren for Landbruksdirektoratet, direktøren for Den høiere Landbrugsskole i Aas og direktøren for Selskapet for Norges Vel. Det er heller ingenting som tyder på at de kom med av personlig interesse. Initiativtaker var hovedkassereren i Kreditkassen, Julius Nielsen, som allerede i 1883 hadde utgitt Norges første fjørfebok: "Fjærkræavl". Han hadde drevet privat hønseri i ti år, og hadde i 1884 omkring tre hundre dyr.

Dessverre hadde ikke disse kretsene som nå ble førende i fjørfespørsmål, noe særlig til overs for våre gamle "bondehøns". Alt det moderne, nye som fantes ute i verden, og da spesielt i England og Amerika, skulle være så mye, mye bedre enn det vi hadde her hjemme på berget. Den samme forakten for egne tradisjoner, paret med nesegrus beundring for alt som kom utenfra, som vi ser når det gjelder hønsene, gikk også igjen når det gjaldt alle de andre gamle, opprinnelige husdyrrasene, kanskje med unntak av hesten. Noen av våre gamle landraseslag, som grisen, forsvant for alltid. Noen, men ikke alle, av storfe- og sauerasene, ble reddet i siste liten og er i dag del av et omfattende bevaringsarbeide.

For å illustrere holdningene, og siden det er noe av det tidligste som er skrevet om landhøns fra "den nye tida", siterer vi i sin helhet hva Kr. H. Dyring skriver, i sin "Norsk Hønsebog" fra 1908: "Forinden Læserne føres med til Behandlingen af de forskjellige mere kjendte Racer, turde nogle Ord om "Landhøns" være paa sin plads. Nogen egentlig norsk Hønserace findes der dog ikke. De Høns, man kan paatreffe paa afsidesliggende Bondegaarde, er ingen konstant Race, men Blandingsdyr; de er gjerne smaa med Fjerklædning varierende fra sort til hvid og med liden Kam og ganske smaa Hagelapper. De er som regel dygtige Rugere og Førere, men værper forholdsvis faa og smaa Eg af Vægt sjelden over 50 Gram…" Han fortsetter videre om "de saakaldte Jæderhøns", men det skal vi komme tilbake til.

De norske landhønsenes tid er etterhvert ute. Men ennå så seint som i 1924, kunne man, i en artikkel i "Tidsskrift for Fjærfeavl", om Strandfjord hønseri nær Farsund, lese at det poengteres at "Norske høns må bli fremtidens høns". Strandfjord arbeidet med å avle fram norske høner til å bli gode eggleggere. Det fortelles at det finnes høner både med enkeltkam og med rosenkam, og alle har lave og sterke kammer. Dessuten "…arbeides det med å fremavle en norsk topphøne uten kam. Jæderhønen — tidligere kaldt Sørlandshønen er også i fremavl." Man konkluderer med at ingen høne er sterkere, og ingen er bedre eggleggere enn den norske rasen. Men i offentligheten er landhønsene allerede så godt som ikke-eksisterende, når vi ser bort fra det lokale initiativet i Rogaland med start i 1916, som lykkeligvis førte til at rester av våre gamle landhøns ble tatt vare på.

Jærhønsene

Opphavet for jærhønsene er de gamle norske landhønsene, slik de fantes i Rogalandsområdet. Etter forslag fra statskonsulent Kvadsheim, ble Jæren hønseavlsforening og Stavanger amts landhushold ningssselskab enige om å opprette en kontrollavlsstasjon for det, som dermed siden er blitt hetende jærhøns, istedet for norske land høns. Det skjedde i 1916. Historien forteller at det ble samlet inn rugeegg fra flere forskjellige kanter, men mesteparten av dyrene ser ut til å ha kommet fra bestanden til Karl Håland, som var første vert for stasjonen. Han hadde allerede i flere år avlet på en stamme, som opprinnelig kom fra Inger Lisabet Bru i Ogna, som i tredve år hadde drevet avl med denne typen. Dermed har vi altså en typelinje som går tilbake til tidlig i1880-åra.

Redaktøren av "Tidskift for Fjerkræavl", Kr. H. Dyring, skriver i sin "Norsk Hønsebog — Illustreret Haandbog i Fjerfeæstel" (1908):

"Paa Jæderen, der som bekjendt hører til vort Lands mest egproducerende Egne, menes det dog, at der endnu paa nogle Gaarde skal findes Exemplarer af de saakaldte Jæderhøns, hvoraf vi her hidsætter et Billede med en af Hr. B. Larsson Fede leveret Beskrivelse:

"Fjerfarven er forskjellig paa de forskjellige Steder. Karakteristisk for Racen er, at den kan nøie sig med lidet Mad og daarligt Stel og værper mange Eg. Eggene er smaa, noget tilspidset i Enden; Skallet er svagt flødefarvet. En Feil ved Racen er, at Ungdyrets Udviklingsperiode er noget længere end hos Italienere og Minorkas. Jæderhønsene har aldrig begyndt Eglægningen før ved 6 måneders alder. Kjendetegn paa "Norske Landhøns" er: "Smaa Dyr med noget langstrakt Krop, der er noget tilspidset bagover. Den graa eller graasprettede er meget almindelig paa Jæderen og Lister.

Hønen: Liden og retoppstaaende Kam, gule Øine, (Regnbuehinden), smaa Hagelapper, smaa, hvide Øreskiver, uden Fjerdusk paa Hovedet, Halen ret ut-tilbagefaldende, Løbene slanke og fjerfrie, og skal disse være hvide eller lyst gule, Næbbet hornfarvet.

Hanen: En staut kraftig Kar med stolt Holdning, liden Kam, smaa Hagelapper, smaa hvide Øreskiver, gule Øine, Næbbet mørkt hornfarvet, vel sprikende Tæer, hvis Negle har Antydning i det mørke. Halens Sigdfjer svære og kraftige."

Jærhøne med fjærtopp. Fra Vølstad

En anden Type Jæderhøns har Hr. Lærer T. Vølstad sendt mig et Billede af, samtidig som han giver den følgende Karakteristik:

"De er meget smaa, meget livlige, forsynet med Top og liden dobbelt Kam, graabrun af Farve. Nærværende Exemplar er udklækket 16/7 05 af Eg fra Fister i Ryfylke, lagde sit første Eg Nytaarsdag 1906. I det hele har den i 1906 lagt 183 Eg. Eggene veide 65 Gram. Udover Jæderen kan man af og til i Hønseflokkene se en og anden Tophøne af Farve og Udseende som denne, og disse har jevnlig godt ry. Jeg er nu 60 Aar gammel, og fra min Barndom og min Hjembygd, Gjesdal, husker jeg denne Slags Høner, der betragtedes som de bedste.

Jeg var engang i Høst udover Jæderen og saa mig om, om jeg muligens et Sted kunde finde nogen udviklet, konstant Type, men det var umuligt. Kroppen forskjellig, Farven forskjellig! Men hist og her saa jeg enkelte af disse graabrune Tophøner, og naar jeg spurgte, hvad man syntes om disse, saa lød det næsten bestandig: de er flinke til at verpe, men de er saa vidfarende."

Af denne type mindes jeg for ca. 40 Aar siden at have seet exemplarer paa Bondegaardene ogsaa her paa Østlandet, saa det er ikke saa urimelig, at vore gamle saakaldte "Landrace" har seet omtrent slig ud." avslutter Dyring i 1908.

Hvis en studerer bildet over, og sammenligner med enkelte av de nålevende, bevarte svenske landrasene, eller kanskje spesielt med de islandske landhønsene (som ble ført fra Norge til Island for 1100 år siden), er det slående hvor mange av de fenologiske (ytre type) trekkene som er de samme! Typisk nok for tiden, bruker forfatteren, Dyring, så drøyt tredve sider på å presentere utenlandske raser, primært asiaterne, som "…egentlig har Æren af at have fremkaldt "Hønsefeberen" eller rettere vakt tillive Interesse for Fjerfæsagen her hos os."

Så sent som i 1934, skriver Gerh. Thronsen i Norsk fjørfeavlslags 50-års beretning: "Det faller derfor naturlig å spørre: Er det ikke i vår tid hønseraser som kan sies å stamme fra vikingetiden, og som gjennem tidene har utviklet sig til en selvstendig norsk hønserase? Det måtte i så fall kun være tale om jærhøna. Hos de vanlige jærhøns kan en skille ut 2 typer, den ene med topp og den annen uten topp. Typen uten topp ligner nokså meget den belgiske kampiner-rase. Det ligger nær å tro, sier Elias Wiee i sin beskrivelse om hønseraser, som finnes i Saarheims husdyrlære, at våre sjøfolk har fått med sig hjem dyr eller egg av denne rasen i eldre tid.

Typen med topp synes derfor å ha gamle norske aner; for meget av det som er nevnt i de gamle sagaer passer godt på den. Hanen har gul hals og gulrøde skulderfjør. Brystet er lyst med isprengt svart i fjørspissene. Bena er lys gule, og dyret er i det hele staselig."

Dyrematerialet som var samlet inn til kontrollavlsstasjonen for jærhøns, hos Karl Håland, ble satt sam men til én stamme og dannet så grunnlaget for den videre avlen. Ut fra dette materialet valgte man så senere, én hane (nr. 1) og én høne (nr. 26) som eksklusivt grunnlag for videre avl. Det kan dermed vises til en sammenhengende, dokumentert individavl i over åtti år!

Genbanken sikrer jærhøna for ettertida

Gjennom konsekvent utvalgsavl ble jærhønene etterhvert befestet som gode verpere og ble brukt i kommersiell eggproduksjon en tid. Etterhvert ble likevel jærhøna utkonkurrert som produksjonsdyr, og kontrollavlsstasjonen ble nedlagt i 1973. Muligens var det faren for at vår eneste nasjonale hønserase skulle for svinne, som ble den utløsende årsaken til at Genbanken for fjørfe ble opp rettet samme år, i et samarbeid mellom Norsk Fjørfelag og daværende Akershus landbruksskole på Hvam ved Årnes i Akershus? Den rakk iallefall å komme i drift tidsnok til å kunne ta imot et lite utvalg av dyr før nedleggelsen av avlsstasjonen.

Genbanken på Hvam videre gående skole har nå en stamme på flere hundre Jærhøns. Gjennom et nøye bestemt avlssystem holdes innavlsgraden på et minimum, samtidig som dyra blir kontrollert for ytelse, levedyktighet osv. (Det opplyses at jærhønsene der har en produksjon på ca 80% av de kommersielle hybridlinjenes.) Genbanken tar i tillegg til jær høns, vare på andre raser og produksjonslinjer, som det har vært drevet kontrollavl på i Norge tidligere, men som nå er utkonkurrert av hybrider fra de store internasjonale selskapene.

Jærhøna må vel i dag nærmest betegnes som en foredlet landrase. En undersøkelse i 1924 viste at alle jærhøns i Norge, på det tidspunktet, stammet fra de to stamdyra. Daværende sekretær i Fjørfeavlslaget, Leif Svendsen, skriver om jærhøna i sin bok "Hønsehold - praktisk veiledning" fra 1943 at "Antagelig er det et produkt av en eldre stedlig landhøne og italiener." Men han gjentar ikke påstanden om innblanding av Italiener i neste utgave av boka, fem år seinere. Både i 1935 og i 1945, konkluderte undersøkelser med at besetningen fremdeles var lukket, dvs. at ingen dyr var tatt inn utenfra. Det er heller ingenting som tyder på at dette ble gjort i perioden fram til Genbanken ble oppretta. Jærhøns er altså en av de mest inn avla dyrerasene som finnes. Det må bety at det opprinnelige landhøns materialet besto av sterke, sunne dyr og genetisk sett var svært variert, siden det kunne tåle denne sterke innavlen. Jærhøna betegnes i dag som livlig og hardfør og dyktig til å finne seg mat når den får gå fritt, med egenskaper som god skallkvalitet, lav dødelighet tross den høye innavlsgraden og lav kroppsvekt i forhold til eggvekten (55 - 65 g).

I tillegg kommer den spesielle egenskapen med kyllinger som er kjønnsvisende allerde som daggamle: Hos den lyse varianten er hanekyllingene rent gule og hønekyllingene lysebrune med en mørk flekk på hodet og mørk rand over ryggen. Hos den mørke varianten er hanekyllingene mørkebrune med en lys flekk i nakken, hønekyllingene er helt mørkebrune.

Bildet viser nyklekte kyllinger av jærhøns. Mørk type til venstre og den gule typen til høyre. Hanekyllingene øverst, de mørkere hønekyllingene nederst. Foto: Nils Kolstad. Gjengitt etter Jord & Gjerning 1989.

Jærhøns som utstillingsdyr

Det er nå i utgangspunktet to hovedlinjer av jærhøns i Norge. Den ene stammer fra de 4-500 dyra som Genbanken til en hver tid holder i et avlssystem som begrenser innavl mest mulig, for å ta vare på rasens opprinnelige egenskaper og det genetiske mangfoldet.

Den andre linja er avlet for utstillingsformål, etter Skandinavisk fjerkræ-standard. Det var noen få oppdrettere i Østfold som i samarbeid sto for det. Johan Viker i Gressvik forteller at han i 1980 fikk sine første jærhøns fra Jæren, ved hjelp av entusiasten Johan Mellomstrand, som var sjef for den siste formeringsstasjonen for rasen og husdyrlærer ved Lyngdal jordbruksskole. "Han var hos meg flere ganger og hadde god greie på hvordan jærhøns skulle være." Allerede fem år etter vant Johan Viker den norske landsutstillingen med jærhøns, for første gang.

Det er svært gledelig at heller ikke hos Viker er det krysset inn fremmede raser. "Avlen har gått kun på utvalg av renrasede dyr. …For meg har det vært og er fremdeles utvalget av avlsdyr som er den viktigste jobben med rasefjærkreoppdrett og jeg bruker minst 3 stammer og jobbe med. Da kan man klare seg uten å tilføre nytt blod. Altså hane fra stamme 1 settes til stamme 2, hane fra stamme 2 settes til stamme 3 osv. Slik går det rundt hele tiden og da blir dyra ganske ensartet. Slik har jeg holdt på i snart 20 år."

Dette er idealet for utstillingsdyr av Norske Jærhøns.

Standardbilde tegnet i 1986 av dansken Louis Perret-Gentil.

Det eksisterer i dag også en dvergutgave av jærhøns, men den har ikke historisk belegg. (I motsetning til de svenske dvergtypene av landhøns og sannsynligvis de danske dverglandhønsene.) Dverg jærhønsene er resultatet av en idé i utstillingsmiljøet i Østfold, hvor de ble avlet fram i begynnelsen av 90-åra, bl.a av Johan Viker og Trond Hansen, ved innkryssing av danske dverglandhøns og senere av moderne engelske dvergkamphøns, for å få redusert størrelsen ytterligere. "…og etter 6 -7 år med to generasjoner pr år var dverg Jærhøna et faktum."

Vil du anskaffe jærhøns?

Jærhøns regnes i dag ikke som utrydningstruet. Rasefjærfeforbundet og hobbyoppdretterne har et aktivt miljø som er med på å sikre rasen, og Genbanken for fjørfe bevarer til en hver tid 3-400 dyr. (Genbanken tar opp bestil ling på rugeegg og daggamle kyllinger fra mars til juni og fra juni til september verpeferdige høner, og i oktober selges overskudd av unghøner fra nytt innsett i Genbanken. Med eller uten stamtavle. Forsendelse er visstnok OK.)

Hvis du er interessert i jærhøns kan du ta kontakt med:

Genbanken for fjørfe, Hvam videregående skole, 2150 Årnes. Tlf. 63 91 21 19

Nærmere info finnes på hjemmeside: www.hvam.vgs.no

Norsk Landbruksmuseum, postboks 5104, 1432 Ås. Tlf. 64 94 99 97, e-post: norsk.landbruksmuseum@nlm.nlh.no

Spesialklubben for Norske Jærhøns v/Trond Hansen, Nordheim, 1640 Råde.

(For mer om jærhøns; se artikler av Jonas Løvaas Gjerstad i Hobbyfjærfe, medlemsblad for Norsk Rasefjærfeforbund, 6/97 og av Nils Kolstad i Jord & Gjerning, årbok for Norsk Landbruksmuseum, 1989)

Finnes det noe igjen av den gamle norske landhøna?

I Norge har vi, såvidt jeg vet, dessverre ikke lenger noen rest igjen av våre gamle opprinne lige landhøns, men det er jo lov å håpe…? Jeg har hørt historier om at det (bl.a. nordpå) fantes rester helt til opp på 50-tallet, men kjenner ikke til senere fore komster. Skulle jeg ta feil, ville ingenting glede meg mer!

Skulle noen kjenne til en intakt liten restbestand av den gamle norske landhøna, et eller annet sted her i landet, eller ha noe å fortelle i den forbindelsen, så vær snill å ta kon takt med meg.

eller direkte med Genressursutvalget/Norsk Landbruksmuseum tlf. 64 94 99 97, e-post: norsk.landbruksmuseum@nlm.nlh.no

Hele artikkelen er copyright: ©Arne W. Isachsen

Billedrettighetene tilhører opphavsmannen.