Jump to content
Sign in to follow this  
monalisa

Avlivning - rett avgjørelse?

Recommended Posts

Jeg tror tiden er inne for at min gode, snille kalkungutt Kalle som jeg overtok for bare noen måneder siden (han er ca. 1 1/2 år gammel) nå må forlate meg og gården og verden, og kjæresten min har sagt seg villig til å avlive ham i morgen. Allikevel klarer jeg ikke å la være å tenke på om dette virkelig er den rette avgjørelsen. Innerst inne tror jeg at det er det, men allikevel vil jeg gjerne lufte problemstillingen for dere også. Håper noen leser dette og gir meg deres synspunkter innen det neste døgnet.

Det dreier seg om en hvit hollender (slaktekalkun) som jeg overtok i slutten av mai. Da var han sprek og ikke så altfor stor. Kalle var et herlig bekjentskap (jeg hadde null erfaring med kalkuner fra før) og en stor personlighet. Kontaktsøkende, sosial og snill og mild mot alle. Kalle har store, blå utrykksfulle øyne og jeg har fått så god kontakt med ham. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli så glad i en kalkun. :wub:

Derfor er det også så tungt å ta den triste avgjørelsen om å avbryte livet hans... :sad:

Men jeg må tenke på hans beste...

Kalle har hatt litt vanskelig for å holde seg ren og han mangler en del fjær bak og under. Muligens derfor skadet han seg på et eller annet som gjorde at han fikk et sår, uten at jeg så dette. For plutselig en dag i juli oppdaget jeg et stort svart område bak som var full av hvite mark (!).

Jeg trodde først at det ikke var noe håp, men det gikk faktisk bra. Fikk ham til en dyrlege som skrapte ut marken (spyfluelarver) og helte eter på såret for å drepe det som måtte være igjen av mark. Etterpå helte han over sprit. Deretter tok jeg på blåspray og permetrin to-tre ganger for å holde fluer unna såret. Kalle ble faktisk helt fin igjen, til min store glede og lettelse.

I sommer har han vokst enormt. Nå veier han nesten 30 kilo. Han går mye tyngre og saktere og klarer ikke lenger å gjøre morsomme "krumspring" som han gjorde i starten. I det siste har jeg også oppdaget at han har blitt tungpustet. Jeg antar at det er pga. vekten.

På sensommeren tok jeg avgjørelsen om at han ikke kan leve her til over vinteren. Men jeg satte ingen dato for evnt. avlivning. Ville se det an. La han få noen gode høstdager en stund....

Til i går.

Da oppdaget jeg et sår hos ham igjen, full av mark. :o Jeg forstår ikke hva som har skjedd. Hvordan det har gått til. Jeg har tittet bak på ham jevnlig denne sommeren, men jeg har jo ikke gjort en grundig sjekk hver eneste dag. Kanskje jeg skulle ha gjort det...

Jeg tror ikke han har hatt marken der så lenge, for det er ikke SÅ lenge siden jeg kikket bak der og alt så normalt ut (bortsett fra at det var skittent der, som vanlig).

I går bestemte jeg meg der og da for at nå må det skje. At han avlives. Jeg synes ikke det virker riktig å la ham gjennomgå enda en gang den plagsomme behandlingen hvor han blir holdt nede på bakken mens dyrlegen fjerner disse markene. Nå er han så tung, bevegelsene så sene...

Hva mener andre om dette?

Er det sannsynlig at han kan leve et år til uten å bli mye tyngre enn det han er nå? Stopper det et sted? Og hva med pusten hans? Det hender han puster normalt, men jeg hører tungpusten oftere og oftere. Spesielt hvis jeg har måttet dytte på ham litt og få ham forover slik at han må gå på litt.

Innspill og tanker mottas med takk!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Off, stakkars Kalle... Og deg.. Jeg har ikke peiling på kalkun, så noen andre må nok gi deg råd. Hørtes ikke noe særlig ut disse plagene hans. Og spesielt ikke sår med mark i! Huffa meg! Håper noen kan gi deg noen svar på hva som er best... Lykke til hvertfall :unsure:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg ville tatt en telefon til veterinæren, spurt om hvorfor dette skjer og om det er noe du kan gjøre forebyggende mot at det ikke skal skje igjen. Ang vekten hans, er han tykk, klarer du å "slanke" han noen kg?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Monalisa...eg må seie meg enig i at det beste er å la han få sleppe...det er fryktelig trist, eit liv er eit liv men når han lid er dette eit vondt liv og det beste du kan gjere for han er å la han få lov å sleppe. slike kalkunar er avla for å leve ei lita stund berre til at han er blitt stor nok...det riv meg i hjarte. uff!!! Lykke til <3

Share this post


Link to post
Share on other sites

Mark er grusomt vondt!! Men Kalle høres ut som en litt overvektig katt som får leve... Ja, vet han er en fugl, men...

Jeg ville også ha snakket med dyrlegen, tenkt forebyggende og TRIM!! Her hos meg trimmes 7 tupper faktisk!! For de har fri tilgang til ALT av mat - både sin egen og andres, og da må vi ut på tur. I flokk og følge med katten bakerst.

Men følg magefølelsen din, så om Kalle kommer til de evige grønne marker - så er det også en riktig avgjørelse.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Slaktekalkuner er nok ikke beregnet å leve så lenge dessverre. Jeg fikk overta en kjøttkylling og hun ble 7 kg til tross for mye mosjon og streng diett, når hun fikk fri mattillgang døde hun etter noen uker. Levern var stor og hjertet ga opp. Trur du gjør rett i å avlive Kalle i kveld når han lagt seg for å sove, det er beste tiden.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Tusen takk for innspill, alle sammen! Jeg har vel egentlig hele tiden følt innerst inne at avlivning er riktig avgjørelse, men allikevel vil man gjerne ha en "bekreftelse" fra andre fuglefolk på at dette er riktig.

Og jeg kjenner meg igjen i det Fuglemakeren skriver. De aller første kyllingene jeg hadde var kjøttkyllinger. De ble gamle til å være kjøttkylling, men bare fordi de ikke hadde fri tilgang til mat. Den eldste ble 8 måneder. Det var en hane som var i ganske god form. Stor, men ikke "overdimensjonert". Men siden venninnen hans måtte avlives og han var den siste igjen av sitt slag, valgte jeg å ta ham også. Èn av jentene i flokken døde av seg selv (for store ble de jo selv om de ikke hadde fri tilgang på mat) og da antar jeg at bare hjertet ga opp, slik Fuglemakeren sier.

Det samme vil nok også skje Kalle om jeg lar ham leve. :( Jeg vil ikke at han skal få plager og dø av seg selv.

Kalle er matglad, men han har ikke tilgang til mat hele tiden. Han kan gå timesvis ute uten mat. Slanke ham ville nok vært umulig. Og trimmer gjør han faktisk. :) Han går og går og går. Så fort han kan, og det er ikke så fort lenger... Det er sjelden jeg ser ham ligge og slappe av ute. Han er stort sett hele tiden i bevegelse. Skal hilse på folk og dyr og se hva vi driver med.

VillaHøne, så morsomt å høre om deg og tuppene og katten din som er på tur. Sikkert litt av et syn. ;)

Da er nok avgjørelsen tatt. Det får skje i kveld. Uansett hvor trist og vondt det blir. Er så innmari glad i den sjarmerende og søte kalkungutten min. Selv om jeg ikke var klar over at det var en slaktekalkun jeg overtok (både hun jeg fikk den fra og jeg var uerfarne når det gjaldt kalkuner) og at jeg generelt ikke ønsker slaktedyr på gården, angrer jeg ikke et sekund på at jeg sa ja til å overta ham. Det har vært et herlig bekjentskap som har beriket livet mitt. Enda et lite dyr som har tatt plass i hjertet mitt. Der vil det aldri bli trangt om plassen... :wub:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Heldige Kalle, som har deg som eier :) Det høres ut som du har gjort det du har kunnet for at han skulle hatt et godt liv, og avgjørelsen om avlivning er fornuftig siden du som kjenner han så godt ser at han sliter. Vondt, det tror jeg på, men du får prøve å trøste deg med at han har hatt et mye mer innholdsrikt liv enn hva han egentlig var avla fram til :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Takk, Spurven. Jeg prøver å tenke sånn, jeg også, at de tross alt har hatt det veldig godt her på gården, både de dyrene som så altfor tidlig må avslutte livet sitt og de som har hatt mange år i livet. Kalle har hatt det veldig godt hos meg de tre månedene han har bodd her og ikke manglet noe. Det er jeg sikker på. Og det er en trøst når avlivningen skjer i kveld. Men jeg gruer meg til å se ham død, livløs..og vite at jeg aldri mer skal se de store blå øynene, høre de morsomme lydene hans og se ham reagere når jeg sier navnet hans. Jeg får nemlig alltid oppmerksomheten hans når jeg lokker med navnet hans. ;) Herlige gutten...

Jeg vet at det blir vondt og jeg vet at tårene kommer til å trille - men jeg vet også at det vil gå over og at jeg vil smile når jeg titter på alle bildene av ham i ettertid og på alle minnene - om min første fantastiske erfaring med kalkun, som jeg aldri ville vært foruten...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Takk, Therese. :)

Avlivningen er utsatt til i morgen kveld pga. praktiske omstendigheter. Må innrømme at jeg kjente en viss lettelse. Da får jeg enda litt mer tid med Kalle og kanskje blir det en fin dag i morgen med sol (det har det ikke vært i dag), så kan han tusle ute i finværet sammen med hønene. Vil så gjerne at den siste tiden hans skal bli bra.

Det er så uendelig godt at dette forumet finnes. Her kan man treffe andre som er like glad i sine fjærkledde små venner som en selv. Som kan gi gode råd og ikke minst trøst og oppmuntringer.

For meg har Fuglepraten.no betydd veldig mye siden jeg startet med høner for fire år siden. En stor takk til Tormod! :dans:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Istemmer alle andre her, han har det nok ikke i seg å bli gamle karen uansett siden han er avlet frem for slakt. tror han har hatt et flott liv hos deg i sommer, ta masse bilder imorgen og la ham slippe mer.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Ja, har tatt en haug med bilder av ham gjennom hele sommeren. Han var svært fotogen ;) og jeg var rett og slett helt forelsket i utseendet hans, selv om andre mente han var stygg. Jeg klarte ikke å se det i det hele tatt, jeg. Det de så. Sånn er det vel når man er glad i noen... :wub: (jeg ser uansett aldri "stygghet" hos dyr) Jeg synes dessuten at kalkunhanner har et staselig og flott utseende. Alle fargene i ansiktet, den varme huden, som luktet så godt...mmm... "Slipset", som jeg kalte det, som noen ganger hang og slang, mens andre ganger bare var en liten stump. ;) De nydelige blå øynene, så utrykksfulle til tider.

Jeg gjorde et videoopptak av ham et par dager før han døde som også ble veldig koselig (han var litt opptatt av den ene sauen min :) ) og et fint minne.

Det var god temperatur ute i går kveld og han ville være ute timene før det skulle skje, selv om det var mørkt. Siste timen pratet jeg med ham, strøk ham på den myke halsen, klemte ham og nusset ham på hodet... Bare han og jeg der ute i mørket...

Deretter ble det mange tårer...naturlig nok. Så satte "bøddelen" (takk og pris for at noen orker å gjøre slike avlivningsjobber) (kjæresten min) og jeg oss i sofaen, i stillheten, tente et lys og skålet for Kalle i Baileys. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Sign in to follow this  

×
×
  • Create New...